Til Mors Ære

All den ære du fortjener å få.
Tenk hva som måtte til for alle disse små.
Dette var en gang i tiden når bleier var av tøy
Og måtte vaskes selv om det ikke var gøy.

Vannet måtte hentes i den lille bekken, nede ved kanten av bondens jorde.
Badedag var lørdag for små og store.
Da var det mange venninger med vann over jordet.

Ære være deg for fine barndomsår.
Her er det de gode minner som rår.
Tenk 13 år mellom første og siste.
13 år med tøffe tak, tenårings ståk,
og barnegråt.

Seint og tidlig du holdt på med no.
Alltid noe som måtte stoppes eller syes.
Alltid noe som måtte vaskes å strykes.
Alltid noe å henge fingra i.

Du strikket og sydde klær til oss alle.
Du brukte all din tid på barneflokken.
Du ga av deg selv så lenge kroppen orket.

Ære være deg for du løste kabalen.
Ære være deg for alt du gjorde.
Ære være deg for at du orket.

Selv med sykdom i kroppen.
Var du på toppen.
Alle har vi bagasje du hadde din.
Ble det for tungt skrev du dikt i nøden.
Dette gjorde du fant igjen gløden.

Ære til deg for din moder gjerning.
Ære til deg du ga oss næring.
Ære til deg for alt du ofret.
Ære til deg vår kjære MOR.

V.L
28/3 2018

Gammel'n

Det var en gang, jeg husker det enda.
Foten var kjapp og spenstig som få.
Dette er en sagablott det nå.

Ingen kan si hvor årene ble av.
Mye skjer med en kropp som drar på åra.
Knea knirker å håret gråner.
Lenge siden jeg var en råner.

Tiden har gått , tre barn har jeg fått.
Barnebarn har kommet og det er flott.
Den eldste av dem fylte 9 her om Dan.

Bestefar sier de, hvem er det.
Jeg er da ikke gammel nok til det.
6 har det blitt av disse nye små.

Jeg har nok snart gjort nytta jeg nå.
Magen henger og dingler når e gjenge.
Men minnene har jeg fra sprettne tider.
Og  at jeg er gretten kan ingen ta fra meg.

V.L
9/3 2018

Orkideens knopper

Orkideens knopper henger med hodet.
Tenke seg til om man var en liten pode.
Stå der i lyset og myse.
Se gjennom glaset etter knopp og spire.

Ser bare snø og is der ute.
Våren er ikke helt i rute.
Ei solstråle streifer gjennom ruta inn.
Treffer den øverste knoppen min.

Varmen i det lille solstreifet gir,
håp i en knopp med hengende hode.
Noen dråper vann nå kan han vokse han.
Lille knopp nå må du stå opp.

Vårtegn i snøen der ute, jeg ser dem gjennom min vindusrute.
Innerst ved veggen i ly av heggen.
Ser jeg den første spire av liv.

Tøft av en spire i en leirfivels liv.
Smyge seg opp blant tæle og is.
Fra orkideens lune plass.
Sett fra orkideens orkesterplass.
Inne bak husets vindusglass.

V.L
9/3 2018

Dyr i Vinterskog

Vinteren er tøff for våre fine dyr.
Rådyr med kalver sliter med isen.
Skraper i snøen på leit etter mat.
Her blir det ikke servert på fat.

Den stolte kongen i skogen vår.
Mager grå og stille han går.
Furuknopper og grantopper er det han får.
Med sånt for ble vi lange i tryne vi å.

Rovdyra er vel vinneren her.
Der de går på snøen med spredte tær.
Dyra de spiser er lette og nå.
Der de i den dype snøen må gå.

Snøtunge trær henger enda der.
I påvente av mildere vær.
Våren kommer om en stund.
Da blir det lettere for både klovdyr og hund.

V.L
9/2 2018

utedassen

Utedassen

 

Et minne fra fortida i barndomsåra.

Med hjerte i døra og isopor på sete.

Papiret var fra Norsk Ukeblad og  Allers.

Trekken kom fra nord da som ellers.

 

Man satt ikke lenger en nødvendig var.

Det kunne være litt kaldt med stompen bar.

Lukta var den samme da som nå.

Men trekken tok den med seg fort da å.

  

Det beste med denne utedassen var, at møkka

Ble   på samme plassen.

Det rant ikke ut i bekker og vann.

Men ble filtrert ut i jord og sand.

  

Enkle tanker, enkelt i bruk.

Enkle krav for hvert hus og hvert bruk.

Enkelt var livet i disse åra.

Uvisst om det hadde med dassen å gjøra.

 

 

17/1 2018

 

V.L

 

Retten er din

La ingen ta fra deg Retten til og mene.

Retten til og bestemme er din alene.

Livet leves av deg alene, ingen skal si deg,

hva du skal mene.

 

I livet vi får , dagene går.

tilfeldigheten rår, idag som i går.

Mange i verden blir tuktet på ferden.

Livet er ferden, i denne verden.

 

Nesten alene, på den ville ferden.

naken og tannløs du kom til verden.

Ved enden på ferden i denne verden.

Naken og tannløs ender ferden.

 

Helt alene. hadde du retten.

retten til og mene og si det du ville.

Brukte du den, slik du ønsket?

Eller ble det bare slik du pønsket.

 

V.L

 

12/12 2017